Hvordan holde diabetes under kontroll ved demens

Demens i ulike former regnes som en ny folkesykdom. Den store forglemmelsen kan ramme hvem som helst og har et katastrofalt samspill med diabetes. Pårørende må være forberedt på dette.

Demens og diabetes er en kombinasjon som gjør egenbehandling nesten umulig, fordi diabetes, spesielt type 1-diabetes, krever konstant overvåking og korrigering av glukosenivået og dermed konstant handling. Personer med demens er som regel ikke i stand til å klare dette, de glemmer det rett og slett. Risikoen for hypoglykemi og hyperglykemi øker, og det er fare for følgesykdommer.

Ifølge det føderale folkehelsekontoret bor det rundt 153 000 personer med demens i Sveits. Rundt 32 900 nye tilfeller diagnostiseres hvert år, ofte i høy alder.

Omsorgen for personer med demens bør overlates til fagpersoner eller velutdannede familiemedlemmer. Målet er å opprettholde livskvaliteten og unngå hypoglykemi. Eldre mennesker er ofte ikke lenger så sikre på foten og er derfor utsatt for økt risiko for å falle. Hvis man i tillegg får hypoglykemi, som vanligvis også svekker bevisstheten, blir risikoen mangedoblet.

Selv uten demens opplever eldre mennesker ofte diabetesbehandlingen som en utfordring og en viss belastning. Derfor bør behandlingsopplegget være så ukomplisert som mulig. Først og fremst bør hypoglykemi unngås, deretter bør følgesykdommer forebygges. Et automatisert insulintilførselssystem som er programmert til å holde blodsukkeret innenfor det ønskede målområdet, kan være en stor lettelse.

Jo eldre personen som pleies er, desto høyere kan målverdien settes. Hvis et HbA1c-mål (langtidsglukose) fravikes eller tilpasses forventet levealder, bidrar dette til høyere livskvalitet, ettersom hypoglykemi (nesten) ikke lenger forekommer.

De første symptomene på demens kan komme samtidig med at diabetesbehandlingen forsømmes. Dette stiller fastleger, pårørende og pleiere overfor den store utfordringen å sørge for at personer med diabetes og begynnende demens ikke mister blodsukkernivået av syne.

Etter hvert som demenssykdommen utvikler seg, kan det imidlertid komme et punkt der de må overlate diabetesbehandlingen til andre. For å unngå feil bør man slå av betjeningsfunksjonene til de hjelpemidlene som brukes, for eksempel insulinpumpen, for den som er rammet. I stedet kan pleierne bruke overvåkingsfunksjonene til å holde øye med glukoseverdiene på sin egen mobiltelefon. Der kan det som regel også stilles inn varsler som gir en alarm når en viss glukoseverdi nås. På denne måten blir omsorgspersonen informert på et tidlig stadium og kan iverksette tiltak for å korrigere situasjonen. Dette avhenger imidlertid også av det enkelte tilfellet: Hvis personer med demens river av seg apparatene og slangene, stopper tilførselen eller mister sensoren, er insulinpumper og sløyfesystemer ikke lenger et alternativ.

Det er nesten umulig å forutsi hvordan demens vil utvikle seg og hvilken atferd som vil bli resultatet. Derfor bør personer med diabetes og deres pårørende tidlig snakke om behandlingsalternativer og ta forholdsregler. Det er til stor hjelp for den som er rammet, men også for pårørende og pleiere, hvis det er opprettet et livstestamente og nedtegnet behandlingsønsker på et tidspunkt da personen er mentalt frisk. Disse ønskene er bindende og må respekteres.